Prima Vera – The Musical | City Scene, Fredrikstad

Generalprøven sett av Erik Mohn for Solradioen 25.09.2026

De grønne stillongsene er tilbake, og det er bare å legge hemningene igjen hjemme. Prima Vera byr på musikalsk galskap, grov humor og en trio som vet nøyaktig hvordan latteren skal sitte løst.

Det er noe befriende deilig med mennesker som nekter å bli voksne. Og når Tom Mathisen og Herodes Falsk igjen slipper løs sitt helt særegne humorunivers, er det liten grunn til å forvente verken normalitet eller musikalsk dannelse.

«Prima Vera – The Musical» hadde premiere på City Scene i Fredrikstad lørdag, og her er det ikke akkurat måtehold som står øverst på programmet.

Dette er forestillingen for deg som synes at en god vits gjerne kan være både barnslig, vulgær og fullstendig på kanten. Her er det underbuksehumor, slapstick, absurde påfunn og gamle Prima Vera-klassikere i skjønn forening.

Og heldigvis tør de å være akkurat så gærne som man håper.

En fest fra første tone

Allerede før teppet går opp, er forventningene høye. Publikum har møtt opp for å gjenoppleve galskapen, og flere har til og med funnet frem de grønne strømpebuksene og de svarte sjakettene.

Det er nesten som å komme til et musikalsk vekkelsesmøte for voksne mennesker som aldri helt har vokst fra den barnslige humoren.

Når de første Prima Vera-låtene kommer, er salen med. Her synges det, ropes og leddes. Publikum er ikke bare tilskuere, men en del av hele sirkuset.

Forestillingen bygger på en ny historie skrevet av Mathisen og Falsk, men la det være sagt med en gang: Det er ikke handlingen som er forestillingens store trekkplaster.

Historien er først og fremst et påskudd for å komme seg videre til neste låt, neste sketsj og neste absurde situasjon.

Og det fungerer.

Asgeir, Atle og Stig Henrik – en komisk trio med full klaff

Asgeir Borgemoen har rollen som Åge Fatte, den smågale skøyeren fra Prima Vera-universet. Borgemoen går løs på oppgaven med en herlig blanding av barnslig energi og tilsynelatende grenseløs entusiasme.

Han har en naturlig tilstedeværelse som gjør at publikum raskt blir med på leken. Åge Fatte er akkurat den typen karakter som krever at skuespilleren tør å være fullstendig uhemmet, og Borgemoen gir ham både liv og personlighet.

Atle Jensen er forestillingens komiske joker. Med sin erfaring fra revyscenen og Fredrikstadguttanes univers har han et sikkert grep om den lokale humoren og den raske replikken.

Jensen har en timing som er vanskelig å lære seg. Han trenger ikke nødvendigvis å gjøre så mye ut av en situasjon før latteren kommer. Han vet når han skal holde igjen, og når han skal slå til.

Det er nettopp i disse øyeblikkene han blir aller morsomst. Han ligger nærmest på lur og venter på det perfekte tidspunktet for å sende publikum ut i latter.

Stig Henrik Hoff er mannen som selvfølgelig må få lov til å spille dame. Eller, som forestillingen selv ville ha insistert på: HEN.

Hoff går inn i rollefigurene med en selvsikkerhet og en komisk autoritet som gjør kontrastene ekstra morsomme. Han er en solid del av trioen, og samspillet med Borgemoen og Jensen gir forestillingen en egen dynamikk.

Det er likevel ikke én enkelt skuespiller som bærer hele showet. Det er kombinasjonen av de tre, og måten de spiller hverandre gode på, som gjør at humoren treffer såpass godt.

Når Johan Ferdinand Østereng stjeler showet

Blant forestillingens musikalske høydepunkter finner vi Johan Ferdinand Østereng i rollen som Kåre Hitmaker.

Når Fisle Narrepanne og Åge Fatte trenger juridisk hjelp, kommer Hitmaker inn i bildet – og det blir et av forestillingens virkelig minneverdige øyeblikk.

Østereng gir sin versjon av «The Last Farewell» en egen karakter og personlighet. Her er det ikke snakk om å forsøke å kopiere Tom Mathisen, men å ta eierskap til materialet og gjøre det til sitt eget.

Resultatet er en musikalsk overraskelse som løfter forestillingen.

Det er nettopp slike øyeblikk som viser at «Prima Vera – The Musical» ikke bare handler om nostalgi. De nye utøverne får anledning til å sette sitt eget preg på et velkjent univers.

Tuva Adine Billing, Anniken Bakken Lundberg og Johan Ferdinand Østereng bidrar dessuten til at forestillingen får et større register enn de tre sentrale karakterene alene kunne gitt.

Skuespillerne hopper inn og ut av roller, ofte midt i en scene. Det er et bevisst brudd med den tradisjonelle musikalformen, og det blir flere ganger blant kveldens morsomste grep.

Anniken Bakken Lundberg viser en komisk side som gir forestillingen ekstra energi, mens ensemblet som helhet sørger for at det hele ikke bare blir en parade av gamle karakterer.

Her er det samspillet som teller.

22 låter – og et publikum som kan dem alle

Det musikalske fundamentet er Prima Veras store låtkatalog, og med 22 sanger er det nok å ta av.

«Naboen», «Gight feber», «Det er en fin dag», «Så lykkelig i Sverige» og «Piker, vin og sang» er blant låtene som får nytt liv på scenen.

For de som har vokst opp med Prima Vera, er dette en ren nostalgifest. Men låtene fungerer også som en påminnelse om hvor særegent Mathisen og Falsk har vært i norsk underholdningshistorie.

De har alltid hatt en egen evne til å ta kjente musikalske uttrykk og snu dem på hodet. Her får sangene spille hovedrollen, mens historien og sketsjene fungerer som bindeledd.

Livebandet sørger for at det musikalske får den nødvendige tyngden, og når publikum stemmer i, nærmer det seg mer en rockekonsert enn en tradisjonell musikal.

Det er vanskelig å sitte stille når hele salen synger med.

Scenografien er enkel, men effektiv. Noen frittstående vegger og en søppelkasse brukes på kreative måter, og overgangene gir rom for raske sceneskift og nye komiske situasjoner.

Det er ikke nødvendigvis det mest påkostede scenebildet som gjør inntrykk her. Det er hva skuespillerne klarer å gjøre med det de har.

Ikke for sarte sjeler

La det være klinkende klart: Dette er ikke forestillingen for alle.

Du må tåle vulgær humor, kroppslige påfunn og vitser som gjerne tar en omvei innom det aller mest barnslige.

Noen av poengene er så langt ute at man nesten må le av at de i det hele tatt blir gjennomført på en scene.

Og det er kanskje nettopp der Prima Vera treffer sitt publikum.

Her finnes det ingen ambisjon om å være sofistikert eller politisk korrekt. Dette er et univers der det absurde får lov til å være absurd, og der skuespillerne tydelig koser seg med å tøye grensene for hva en musikal kan være.

Samtidig er ikke alt like stramt. Enkelte overganger mellom dialog og musikk kunne vært mer presise, og noen tekstlige glipper tar litt av farten ut av forestillingen.

Men dette er premiere, og med noen justeringer kan flyten bli enda bedre.

For når forestillingen først treffer, er det vanskelig å ikke la seg rive med.

Konklusjon

«Prima Vera – The Musical» er ikke en musikal som kommer til å forandre teaterhistorien. Det er heller ikke poenget.

Dette er en hyllest til det absurde, det barnslige og den typen humor som nekter å gå av moten.

Tom Mathisen og Herodes Falsk har skapt et univers som fremdeles har livskraft, og ensemblet i Fredrikstad viser at de gamle låtene og karakterene kan få en ny vår.

Borgemoen, Jensen og Hoff fungerer svært godt sammen, mens de øvrige skuespillerne tilfører både variasjon og musikalske overraskelser.

Når hele salen synger og danser mot slutten, er det liten tvil om at publikum har fått det de kom for.

Er det musikal? Konsert? Revy? Forviklingskomedie?

Det spiller egentlig ingen rolle.

Dette er Prima Vera. Og det er helt Prima.

Terningkast: 5

En musikalsk galskap som tør å være akkurat så dum, vulgær og morsom som den vil.